I Toronto bygges det i høyden. Enormt høye bygninger, alt ser nytt ut. For å komme før fredagskøen tok vi en taxi til Lesleyville, der vi hadde booket en AirBnb-leilighet. Lesleyville er en slags forstad, men det er ikke langt til sentrum, ca 20 min med buss. Her er det bare lave hus, minner nesten litt om Dublin. Queen street er hovedgata akkurat her, og ingen hus er høyere enn 2 etasjer. Vi bor i en sidegate, i en rekke med smale hus på to etasjer pluss loft.

Varmen har kommet nå. Lørdagen gikk vi til stranden, den er enormt lang. Mye folk, fint lagt opp med treplatting som strandpromenade så langt øyet rakk. Veldig mange har hunder her, og det finnes flere hundeparker, der man kan slippe hunden fri, også langs stranden, så hundene får sin egen strand. Deilig med luftingen fra sjøen, men jeg er ingen tøffing i varme, så det var godt da sola gikk ned utpå kvelden.

​Alle de tre-etasjes smale husene har en backyard, der innretter de seg med plattinger og høye trevegger uten innsyn. Katter og ekorn liker å balansere langs toppen av treveggene, det gjør også vaskebjørnen (racoon). Vaskebjørnene er eksotisk for oss som aldri har sett dem før, så jeg ventet og håpet de ville komme før det ble alt for mørkt. De kom omsider, men var for raske til at jeg klarte å fokusere og ta bilder. Det var temmelig mørkt, og autofokusen klarte ikke finne noe fokuspunkt. Så da stilte jeg inn avstand og alt annet på manuelt, og håpet de ville komme tilbake. Det gjorde de, og jeg jeg klarte å få ett bilde skarpt (25600 ISO). Morsomt.

Vi har vært på tur i 3 uker nå, og jeg trenger ikke lenger de varme klærne, så de sender jeg hjem som pakke med båt, tar 1-2 måneder, helt greit. Veldig kjedelig å ha for tung koffert, så det skal bli godt å kvitte seg med noe. Neste gang skal jeg ha lettere koffert (tror jeg har sagt det før også)!

Vi hadde god tid i Toronto, nesten en uke. En fin by, alle nasjonaliteter, mange regnbueflagg både i butikker og ellers. Flott med Lake Ontario (som er så stor at man ikke ser over til den andre siden) og muligheten for å gå og sykle langs vannet. Det er en liten Norway park der, her var norske styrker stasjonert under krigen 1940-45. Plaketter og norske flagg.
​
Så ble det tid til å besøke biblioteket her også, Toronto Reference Library. Stort. Fra 1977. Flott innvendig. Enormt mange PC-er til bruk for publikum (sikkert et par hundre). En morsom greie var en vegg med mange tv-skjermer, alle med forskjellig program. Så kunne man plassere seg under en slags lydhatt og høre på lyden til en av skjermene. Det var lett å finne ut hvilken lydhatt som tilhørete hvilken skjerm, og lyden var så retningsbestemt at den ikke forstyrret de som hørte på andre steder.
Biblioteket har et eget rom for Conan Doyle, der var det bøker skrevet av ham (bl.a. Sherlock Holmes, selvsagt), bøker om bøkene, bøker om Conan Doyle. Vi fikk guiding av Peggy, en hyggelig og engasjert bibliotekar. Ellers var det mange forskjellige rom der folk kunne sitte og studere i fred, og også en writer's suite. Mange brukere, fine lokaler.

Dette blir den Store Amerikareisen! Med Canada inkludert.
Reiseruta:
Oslo via Island til Minneapolis (fly)
Minneapolis-New York  (fly)
New York - Boston  (tog)
Boston - Halifax  (tog, ferge og buss)
Halifax - Montreal (tog)
Montreal - Toronto  (tog)
Toronto - Spokane - Coeur d'Alene  (fly og bil) *
Coeur d'Alene - Portand, Oregon  (tog) *
Portland via Island til Oslo  (fly)

* Reisen fra Toronto til Coeur d*Alene tar Anne alene. Kari reiser fra Toronto til Portland, Oregon med fly. Så møtes vi i Portland etter noen dager.

Jeg var bestemt på å besøke botanisk hage og deres insektavdeling. Dette var en dag med skikkelig hete, noe jeg er litt dårlig på å takle. Etter å ha tatt t-banen, klarte jeg å gå i feil retning, og var temmelig overopphetet da jeg kom fram. Insektutstillingen var artig, men store grupper av barn medførte et høyt støynivå. Heit i toppen etter spaserturen var toleransenivået noe redusert, og da jeg oppdaget at kiosken utenfor var stengt pga oppussing, ble besøket avsluttet tidligere enn beregnet. Moralen er: ta med egen drikke. Jeg fikk dessverre ikke gått runden og sett på alt den botaniske hagen hadde å by på. Det var mange forskjellige avdelinger (shrub garden, toxic plants, medicinal plants, monastery garden, Quebec corner, garden of innovations, useful plants, perennials, Japanese garden, Chinese garden, First Nations garden, aquatic garden, rose garden, og ennå mere), så for et besøk her må man sette av hele dagen.

Toget fra Montreal til Toronto var et standard tog, god plass gode seter. Turen tok bare 5 timer. Vi ankom Toronto i rute, kjørte langs vannet, jeg holdt på å skrive sjøen. Denne innsjøen er så stor at det ikke er mulig å se over til den andre siden, derfor fikk jeg følelsen av at det var en sjø, eller havet for den saks skyld. Det er altså Ontario lake. Og så ser vi byens skyline, skikkelig høye hus rundt togstasjonen.

Informasjonen på VIA (Canada rail) sine nettsider er ikke så glimrende, det var mye vi lurte på, men alt har så langt vært helt supert. Veldig god service. Like etter avreise kom vår togvertinne Joanne og forklarte alt mulig for oss, la igjen en lapp med navnet sitt, og i hvilken vogn vi kunne finne henne, om det var noe mer vi lurte på. Nå var hun nettopp innom her med noen postkort og penner, reklame for VIA Rail Canada selvsagt, men veldig hyggelig uansett. 
Det er ikke trådløst internett overalt på toget, vi kan gå i en egen vogn med gode sofaer for å være på nett. Nettet der fungerte greit, men hastigheten varierte veldig. I en annen vogn er det leserom, der er det allslags aviser og ukeblader. Det fine med tog er jo at man kan bevege seg litt rundt, i motsetning til på en buss. Så i tillegg til å sitte i vår egen kupe og se på utsikten, eller slumre, eller skrive, eller lese, kan vi gå til wifi-vogna, spisevogna eller lesevogna, slå av en prat med noen andre reisende, eller bare lese, skrive eller spise. 
Ved siden av leserommet er det te og kaffe, og noe småkjeks man kan forsyne seg av (inkludert). Derfra går det en trapp opp til en utsiktsetasje, panoramautsikt, der man ser langs taket av toget, og ut til alle kanter. Som i sitte i et lite glasshus, utrolig artig. Utsikten var forbeholdt de med sovekupe, mulig det er stappfullt i sesongen, nå var det veldig godt med plasser, og vi kunne sitte helt forrest om vi ville. 

Fem ukers ferie i USA og Canada er tilbakelagt. En utrolig flott tur, mange fantastiske møter med mennesker og dyr (kan hende det blir en link til en oversikt over alle dyrene vi har møtt).
VI har truffet venner og slektninger (mange!), og blitt kjent med noen nye.
I Toronto skilte vi lag for å møte slektninger, og møttes igjen i Portland (OR) etter et par dager.

Hvis du vil lese om turen i den rekkefølgen vi reiste, må du begynne nederst. 
Kartet over viser en del av stedene vi var (mangler noen mindre steder).

Reiseruta:
19/5 fly Oslo - Keflavik - Minneapolis
25/5 bil til Wisconsin
28/5 fly til New York (NY)
31/5 tog til Boston
05/6 tog til Portland (Maine), ferge til Yarmouth, Nova Scotia
06/6 shuttlebus til Halifax (Nova Scotia)
07/6 tog til Montreal
09/6 tog til Toronto
13/6 fly til Spokane via Chicago (Anne)
14/6 fly til Portland, Oregon, bil til Salem (Kari)
15/6 tog fra Sandpoint (Spokane) via Seattle til Portland, Oregon (Anne)
15/6 buss fra Salem til Portland, Oregon (Kari)
19/6 bil til Astoria (Oregon)
22/6 bil til Portland, fly til Oslo via Keflavik.

Sandpoint er en liten togstasjon et stykke nord for Coeur d'Alene (Idaho), stasjonen er åpen en time før togavgang. Det går ett tog vestover og ett østover, totalt to tog i døgnet. Begge om natta. Mitt tog, Amtraks Empire Builder line, skulle gå 23:50, men var en time forsinket. Det er visst ikke uvanlig. Toget gikk via Seattle, men jeg fikk ikke sett noe av stasjonen der, for da hadde jeg sovnet. Hadde ikke sovevogn (ville helst ikke dele kupé med en fremmed), så jeg valgte vanlig sete i overetasjen i vogna. Det var et veldig bra valg. Det er veldig romslig mellom setene, og man kan legge ned seteryggen veldig mye. Det er også en greie som man kan vippe fram og legge beina på, så dette toget er beregnet på å kjøre om natta. Doene er i første etasje. Jeg hadde bestilt billett (tror man må det), men fikk ikke velge sete selv, det ble tildelt av konduktøren før vi fikk gå på toget.
Jeg våknet klokka 6 om morgenen, flott morgenlys, skulle gjerne gått av toget og tatt masse bilder. Jeg så at noen av de som hadde sovekupe gikk og hentet frokost ett eller annet sted om morgenen, mulig det var en kafevogn der et sted.
Kartet nedenfor viser toglinjene, men mitt tog gikk altså via Spokane til Seattle, og derfra ned til Portland.

​Turen hjem fra Portland går med fly via Island, det blir en lang tur. Kunne tatt tog/buss tvers over USA for å forkorte flyreisen, men da måtte ferien vært en drøy uke lenger. Og togene i USA er visstnok kjent for forsinkelser, så man må ha god slakk for å unngå å miste en forbindelse. Forsinkelsene skyldes ofte at godstogene har prioritet foran persontrafikken, og det kan medføre mye venting. Vi opplevde heldigvis ingen store forsinkelser på våre togturer. Når jeg tenker tilbake på reisene denne ferien vil jeg fortrenge flyturene, og huske togturene.
​

Jeg kunne reist med tog til Coeur d'Alene, men da måtte jeg hatt en ekstra uke, og høyere limit på kredittkortet. Så jeg måtte bite i det sure fly-eplet. For å redusere stresset stilte jeg opp veldig tidlig. Innsjekking på automat (der hensikt og adresse måtte oppgis, og hotelladressen ikke ble godkjent, puh! stress!), sikkerhetssjekk (gikk heldigvis bra), spørsmål i passkontrollen (som jeg allerede hadde svart på til en automat som også tok fingeravtrykk (som maskinen hadde trøbbel med)). Men jeg ble til slutt heldigvis godkjent. Det å reise inn i USA er ikke bare-bare.
Mellomlanding i Chicago. Jeg kan jo bare drømme om alle bluesklubbene i den byen! Dessverre ingen bluesband på flyplassen.
Flyturen videre til Spokane ble omtrent så ille som jeg alltid frykter når jeg skal fly. Først måtte vi vente over en time i flyet før det lettet, det var trøbbel med forsinkelser mange steder på grunn av tordenvær. Vel avgårde var det mye uvær underveis, og veldig mye turbulens. Ikke morsomt. Ankom ved midnatt, så jeg fikk ikke noe inntrykk av byen. Ble hentet av en slektning med bil, og reiste direkte til Coeur d'Alene.

Hvis du noen gang skal til Coeur d'Alene må du også ta en tur til Wallace (hvis du har bil, går ikke noe buss eller tog der). Filmen Dante's Peak ble spilt inn der i 1996. Det ser ut som en noe forlatt småby, flere hus er til salgs etter at gruveaktiviteten ble nedlagt. Da jeg var der forberedte de bluesfestival, så helt dødt er det heldigvis ikke. Jeg har aldri sett så mange sommerfugler samlet, må ha vært tid for sverming. Tror det var swallowtail. Morsomt.

Halifax, Nova Scotia. Det ser ut som en ganske så liten by, men den har visst like mange innbyggere som Oslo. En skikkelig blanding av små trehus og veldig høye glassbygninger. Biblioteket var nytt i 2014, - wow - virkelig fantastisk. Fem etasjer, glass på alle kanter, super utsikt, takterrasse, gode stoler og fine leseplasser i alle etasjer (se bilde, tatt i 5. etasje). Det var skikkelig kafé både i første og femte etasje. De delene av taket som ikke var takterrasse var dekket av sedumplanter, virkelig grønt og fint. Vet ikke om noen av disse blomstrer, det har vært uvanlig kaldt, så det er som en norsk vår med tanke på planter og trær.
Hvis vi skal kåre en vinner av alle bibliotekene vi var innom i løpet av hele reisen, er vi helt enige om at det må bli biblioteket i Halifax.  ​

​Turen til Wisconsin ble en tur i the wilderness. Vi så både vill-turkey og rådyr med barn på veien ut til Clam falls (nærmeste by Frederick). Vi bodde på en gård, null dekning på t‎elefon og internett, greit nok egentlig. Enormt mange fugler vi aldri har sett før, og jeg husker ikke navnet på alle, men hegre, hummingbird og night hawks husker jeg spesielt godt. Hva heter hummingbird på norsk egentlig? Den lille som står helt stille i lufta når det suger opp mat. Fascinerende. Det var flere av dem, hannen var (som hos andre fugler) mer fargerik. Night hawken heter natteravn på norsk, den seilte elegant over oss og spiste mygg og andre flyvende insekter på kvelden.

​Den helt store opplevelsen kom da jeg var en tur nede ved bekken en formiddag, plutselig kom en kalv av hvithalehjort rett mot meg, peip litt og så på meg, ikke redd, kom helt bort til meg. Et magisk øyeblikk. Jeg sa litt forsiktig (på engelsk, for sikkerhets skyld) at jeg ikke var moren (jeg vet at hjortermor kan angripe dersom hun tror ungen er truet), og at den burde gå til mor. Heldigvis for meg ruslet ungen avgårde igjen, og mor viste seg ikke. Kalven vasset over bekken og la seg i det høye gresset på den andre siden, der lå den i timesvis. 

​I går fant jeg min oldefars gravsted i Maspeth i Queens, han døde i 1909. Det var ikke så lett å finne fram på t-banen. Dårlig merking, og ikke greit for en turist å forstå. Men folk er hjelpsomme, så vi fant da tilbake til Manhattan til slutt. 
I morgen skal vi ta toget til Boston for å besøke venner der. ​

Dette er vår femte dag i Minneapolis. Vi kom fra Gardermoen via Reykjavik til Minneapolis airport fredag kveld. 
Hotellet (AC Marriot) er nærmeste nabo med hovedbiblioteket, men vi klarte å gå en kjempeomvei da vi skulle dit første gang. Det øsregnet så vi ville finne et sted vi kunne kjøpe en paraply først. Vi fikk tips om å gå via noe de kalte Skyway. Det er en gjennomgang i 2.etasje, den går gjennom mange bygninger (butikker), og med en slags innebygget bro mellom husene. Praktisk, men vi mistet litt oversikten, og rotet oss litt bort (det gjør vi nesten alltid uansett).

Biblioteket er kjempeflott. Lyst, luftig, oversiktlig, og med supervennlige og hjelpsomme ansatte. Massevis av PC-er for de som vil surfe. 
Dagen etter fikk vi en guidet tour der. Veldig spennende, vi var innom mange avdelinger som vi ikke ville sett ellers. Vi var blant annet der de digitaliserte bilder og tekst, der de reparerte bøker som var i ferd med å falle fra hverandre, og der de oppbevarte de skikkelig skikkelig gamle bøkene (spesialrom med riktig temperatur og luftfuktighet), - veldig interessant.

​En kveld var vi på tysk pub og spiste wienerscnitzel. Mye folk, god stemning, en trekkspiller med et vidt repertoar oppe (han spilte norske sanger for oss), og et veldig bra band nede, de spilte alt fra polka til blues. Publikum i alle aldre og fasonger.

Sannelig fikk vi også med oss en 17.mai-feiring her, selv om det var noen dager etter 17.mai. I Minde-kirken var det bunader, leker, konkurranser og konsert. Høydepunktet var konserten med en norsk og en finsk felespiller, aldri har jeg hørt musevisa svinge som den gjorde her!

På grunn av dårlig vær ble det litt begrenset med utforsking av byen, men vi fikk en veldig fin tur langs Missisippi River, det var fine turveier langs elva. Jeg var ikke klar over at Missisippi var her, trodde den var mye lenger sør, men fant ut (via turistinfo) at den er verdens (?) lengste elv.

Etter noen dager på hotell flyttet vi ut på the countryside, nærmere bestemt Minnetonka. Det er ikke tett med bussholdeplasser, men 1 mile (1,6 km) fra der vi bor gikk det buss. "Good morning", sa en blid eldre mann på bussholdeplassen da jeg kom dit. Så kom vi i prat, Bill og jeg. Han fortalte om sine oppfinnelser, vi fant fort tonen, og han skulle med samme buss. Folk her, og i sentrum, er generelt veldig hjelpsomme og hyggelige, ikke vanskelig å få kontakt med.

I morgen skal vi enda lenger ut på the countryside, til en gård i Wisconsin. De holder på å sette opp the bear fence der i dag. Ja, det er visstnok brunbjørn der. Det er egentlig helt greit om den ikke kommer for å teste gjerdet.